Le det bort

Det åpner seg et øde landskap når jeg lukker øynene, som en Poe-aktig beskrivelse. Jeg hører pokker meg vindsus, i hvert fall innbiller jeg at jeg hører det. Jeg er på vei ut av kroppen min, opp gjennom svelget, jeg kjenner nesten ikke fingrene mot tastaturet lengre, jeg er BOOM hypnotisert. Holder munnen igjen puster dypt gjennom nesa. Hører et barn skrike i etasjen over meg, ett nytt liv tenker jeg, og det griner sikkert for ingenting. Nye og gamle liv, hva er det å grine for egentlig? Jeg finner fram skalpellen og skjærer ut svulsten av magen min. Den sitter mellom noen organer jeg ikke vet hva er, jeg har dårlig greie på anatomi, men jeg skjønner at det er den, jeg trenger bare å kjenne etter. Det overrasker meg at det ikke gjør vondt. Svulsten er grå, nesten som en stor ferskenstein, og overraskende fysisk. Jeg lukter på den og den stinker selvsagt så jeg vurderer å putte den tilbake. Smerten sitter ikke i magen lenger, den er der i hånda mi, allikevel like tilstedeværende, men nå skjønner jeg ikke lenger hvordan. Jeg legger den på bordet foran meg og kjenner fortsatt en slags smerte. Fantomsmerter, tenker jeg. Jeg graver ned svulsten i en blomsterpotte og sovner.

Midt på natta våkner jeg på et sykehus. Jeg kjenner bandasjen på magen min og forstår at jeg må ha glemt å tette igjen hullet og at jeg nå ligger her halvt ihjelblødd, trolig med blodet til en blodgiver i kroppen min, kanskje en idealist, eller en som er død og ikke trenger det selv. Jeg føler meg dum som ikke forstod det fysiske i situasjonen da jeg skar ut svulsten, men forsvarer meg selv ved å minne om fraværet av smerte. ‘Det virket jo ganske metafysisk, nesten drømmende hele greia’, sier jeg til meg selv. Jeg kommer på svulsten og smerten og begynner å kjenne etter. Jeg vet ikke lenger om jeg kjenner noe, men uvissheten er visst ikke bedre å leve med, så jeg reiser meg opp før jeg deiser i bakken av svimmelhet. Av en eller annen grunn ønsker jeg ikke å bli oppdaget og lager ikke en lyd. Det er varmt ute, så jeg rømmer i nattkjolen og tøflene.

Jeg glemmer å kjenne etter i magen, men går allikevel med bestemte skritt hjem mot soverommet og blomsterpotta. Jeg begynner å grave i jorda og blir merkelig stresset når jeg ikke finner den umiddelbart. Jeg river og sliter planta i filler og kaster potta i gulvet så den knuser og da finner jeg også svulsten, tilgriset av jord. Endelig kjenner jeg etter. Trekker pusten dypt og holder den i hendene mine. Skalpellen er borte, noen må ha tatt den, så jeg går på kjøkkenet og finner en taggete brødkniv. Jeg skjærer over de møysommelige stingene og dytter den jordete svulsten tilbake på plass. Organene har skjøvet seg tettere sammen så det er vanskelig, men jeg får til slutt dyttet den inn og denne gangen syr jeg provisorisk igjen med en nål og tråd jeg har liggende. Jeg bruker bandasjen for å støtte opp. Jeg kjenner ikke det samme som før, mer en kløe mot innsiden av huden, og jeg lurer på om jeg burde ha skylt svulsten før jeg satt den tilbake. Jeg kommer fram til at jeg definitivt burde ha gjort det, ‘hvordan kunne du finne på å la være?’ spør jeg meg selv og jeg river av bandasjen før jeg snitter opp stingene. Stenen ligger delvis i klem mellom organene og blomsterjorda har spredd seg faretruende utover mageregionen. Jeg blir plutselig veldig bekymret over det rent fysiske aspektet ved situasjonen og finner frem en flaske vodka fra barskapet og noe bomull. Jeg må ha svimet litt, for jeg veivet borti flere flasker og de knuste da de traff gulvet. Jeg setter meg på stolen igjen og dynker bomullen i spriten. Svulsten legger jeg i et melkeglass med vodka og ser at det virker. Prøver møysommelig å fjerne jordrestene i det åpne såret, men det er omfattende og jeg begynner å miste kontrollen. Fortsatt er jeg forundret over at jeg ikke kjenner smerte. Jeg griper etter melkeglasset og det siste jeg husker er at jeg lurer på hvorfor det ikke gjør vondt.

takk

Les dette.

Ingenting som ikke litt antibiotika kan fikse

Jeg ble full og ufin under konserten og endte opp med å bli hata av bandet som jeg likte så godt. ‘Get those fucking kids out’ sa vokalisten mot oss og alle så stygt i vår retning. Jeg prøvde å skjerpe meg og stod rolig resten av konserten mens jeg prøvde å fremstå som fokusert. Ølen satte jeg på gresset, og jeg la venstre arm over brystkassa mens jeg la haka mi skeptisk mellom høyre tommel og pekefinger. Jeg fortsatte å klappe høyt mellom sangene for at de ikke skulle få fullstendig overtaket, men følte allikevel at alle fulgte min respons.

Ei dame på benken bortafor var neppe mer enn 23 år, men jeg var sikker på at hun var identisk med mora si.

Nå kommer det igjen

Suget. Det ligger noe hasj i vinduskarmen, jeg kan røyke det hvis jeg vil. Jeg vil jo, men jeg kan ikke. Torsdag, fredag og lørdag; som man kan lese har jeg i grunnen ramlet noe voldsomt utpå de siste dagene og skal liksom benytte søndagen på å komme meg til hektene, som det heter. Hektene. De skal jeg komme meg til.

Jeg har tre øl i kjøleskapet.

Jeg sjekker utelivssidene, forumene. Det er fortsatt noen tusen igjen på sparekontoen, jeg kan drikke meg full og ringe ei dame jeg kjenner.

Endelig skyer det til og blåser opp. Kanskje kommer det noe regn også, kanskje kan jeg fylle dagene med noe ‘meningsfyllt’ igjen. Jeg kan skrive. Fy faen, det er kjedelig å skrive.

Dette var dårlig. satatata

Jeg stirrer på whiskyflaska. Kjøpte en dyr type, ville være karslig. Den smaker mye bedre enn de billige.

Jeg tar fram gitaren og gjentar de seks, sju låtene som jeg tror er bedre enn det jeg har gjort tidligere. Jeg nynner i mangel på tekst, prøver meg på norsk. Haha.

Jeg røyker og røyker. Ikke hasj, bare vanlig tobakk, også tenker jeg på boksøl i kjøleskapet og at jeg har fri i morgen også, men eksamen på tirsdag.

Jeg tar opp telefonen min, men legger den ned igjen. Hvem prøver jeg å lure? Meg selv i fremtiden. Men jeg lurer ikke nå-meg. Nå-meg vinner nesten hver kveld. Heia nå-meg, kongen av megs.

Men faen heller, jeg er da en ressurssterk type med avholdsmenn bakover i slekta. Jeg drikker litt vann. Var visst bare tørst.

Jeg drikker og drikker og drikker og jeg blir så full.

Vi drikker hverandre pene, du blir nesten deilig til slutt, og vi spør hverandre om det vi lurer på og innbiller oss selv at det vi svarer nå liksom er det sanne svaret; sakens kjerne, som om vi liksom blir sannere jo fullere vi blir.

Vi sitter på balkongen din på Majorstua og du spør om vi skal gå ut, og jeg sier at det er det samme for meg, jeg skulle egentlig ikke drikke i kveld uansett, jeg har ikke råd på noen måter og tærer på sparekontoen min. Ja, det kan fungere som en metafor også, liksom den mentale sparekontoen. Kulturell kapital er det vel noen som kaller det. Jeg tærer på den kulturelle kapitalen, investerer midlene i dårlige prosjekter som ikke gir avkastning, selv ikke økonomisk. Jeg er et statlig subsidieringsorgan som kaster penger etter grinete kunstnere bare fordi jeg skule ønske jeg var en selv. Der er sakens kjerne; når vi leser en forfatter som ikke er så veldig god så gjør vi det for å holde liv i drømmen om å gi ut noe selv. Det der kunne jeg ha skrevet, tenker vi, og det er nok sant, for det er ikke særlig bra skrevet.

Du blir rastløs og ringer vennene dine som er på pub-til-pub-runde på Grønland og jeg sier at det kunne vært spennende å være der igjen. Så spør du hvorfor jeg ikke var russ og jeg har ikke noe godt svar lengre, nå angrer jeg faktisk, for det kunne vært moro. Nå er det uansett for sent, sier jeg.

Jeg sier at vi er ulike og prøver å sette deg i bås ved å tippe hvilke plater du har. Jeg treffer på nesten alle, det er bare å memorere 90-tallsartistene i niceprice-hylla til Platekompaniet og legge til samleskiva til the Doors. Når du sier Lisa Ekdahl blir jeg positivt overrasket.

Vi sniker på t-banen som er full av kids som hoier og skriker. Sambaen er løs, tenker jeg og blir bemerkelsesverdig håpefull av disse annengenerasjoninnvandrerne som åpenbart er på vei mot byen for å lage kvalm. Jeg heier på dem og spotter de snerpete ansiktene som gleder seg til å dra hjem og fortelle om hvor ille det er på byen for tiden og hvor dårlig oppdratt kidsa er om dagen før de gir mannen sin en konvensjonell blowjob.

Gjengen er på femten mann og sitter på Choice. De tar ikke kort der for å unngå momsen og jeg må låne penger av en fyr jeg knapt kjenner. Etterpå drar vi på DownTown og 2 Kokker. Det er i grunnen jævla moro.

Vi ender opp på Rett Inn Bar i Storgata, underveis kysser vi diskret en gang eller to, men det er dine venner vi er sammen med. Jeg finner Shania Twain på jukeboxen og danser som et uvær. En fyr jeg kjenner ramler på gulvet og blir møkkete. Jeg hopper over han og tumler rundt på gulvet før eieren av stedet drar oss opp etter kragen.

Du forsvinner med en annen fyr og sier at vi ringes i morra.

Det funker ikke, og hvis det funker så er det fordi staten subsidierer det.

hørt på spasibar

(Prolog: Jeg er så jævlig lei. Jeg er lei alle disse folka, det sirkuset som er på det kvasidrittstedet her. Jeg er så lei referanser, jeg blir helt sliten.

Jeg laster ned mer musikk enn noen sinne og jeg blir kvalm. Jeg klarer ikke å holde følge og jeg blir fysisk kvalm. Jeg kaster opp bak containeren i hagen til Spasibar hvor en dam av tiss har samlet seg opp. “Folk pisser her også” tenkte jeg og kjøpe en pose potetgull før jeg gikk hjem.

Jeg er lei Tommy Olson, debatten om Tommy Olson, ny musikk, jenter i sommerkjoler med naivistiske smykker og blomster, folk som later som de har det hyggelig, gratismagasiner, folk som skriver i gratismagasiner, skribenter, onanister, mislykka band på fylla, perling og andre “kuriose” vink mot barndommen.

Jeg liker kollokviering i litteraturteori. Det er befriende ubrukelig. Og jeg liker jenter jeg ikke har noe til felles med.

Forpulte spasibarfellesskap med sure bartendere som tror det er relevant å jobbe på spasibar, selv om spasibar ikke er noe annet enn en vanlig bar, bare litt verre.

Plassert mellom lubne, usikre jenter i en lang dokø forsøker jeg å iscenesette meg selv. (Å FY FAEN; ISCENESETTE! HVA GIRUMEG? LIVET ER EN SCENE! FRAGMENTERT!) Jeg reindyrker hiphopimaget og håper de ser på meg som en mannsgris kun ved å minne om andre mannsgriser uten at jeg gjør noe som helst som kan sies å være mannsgrisete. Jeg spør aldri om det funker, det er ulidelig stille i denne usikre dokøen som sikkert varer femten minutter. Neste gang tisser jeg i busken.)

En kar jeg kjenner forteller at han har begynt å skrive og han sier at han vet at jeg skriver for han har sett meg med Moleskine en gang, det var den gangen, det må ha vært den gangen. Det. Han forteller at han begynte å skrive på en helt annen måte sist han var i Cuba og spør om jeg vil lese det. Jeg svarer at jeg forsåvidt kan gjøre det, men at settingen (her uti hagen til Spasibar) er helt feil og at jeg syns det er vanskelig å få slengt sånne inntrykk i ansiktet uforberedt, med en forfatters forventning dampende inn i det allerede svette øret mitt. Han leser noe for meg, jeg syns det er ganske fint, men det blir umulig å si noe annet enn å stirre litt beskjedent, kanskje klokt ned i gresset ved siden av ham. Han snakker om en felles bekjent som har begynt å utgi et nytt magasin og foreslår at vi skal bli de nye Wold og Solstad. Så forteller han meg at de som studerer på Blindern, de veit ikke en dritt, og når de sier de har psykiske problemer så skjønner de ikke hva de prater om, men nede på SKANSKA, der kan det fortelles om horer og sjømenn. Jeg prøver å argumentere for at psykisk helse ikke kan objektiviseres og at det er derfor så mange tar livet sitt i Norge, og han er enig i det men sier allikevel at det er mindre spennende historier. Jeg tror jeg er enig i det han sier.

Jeg tenker resten av kvelden på at det hadde vært fett å starta noe nytt, skrive noe nytt, men vi lever i en slags kulturell maktesløshet som kanskje kan reddes ved å forkaste ordet kultur. Vi skriver, det er tegn på en bakgrunn. Det betyr noe for den som skriver det. Ofte tenker jeg at jeg ikke lærer noe på Blindern, men folk rundt meg blir jo bare dummere og dummere så det kan ikke være helt galt.

faen asåå!

hold kjeft alle sammen! jeg blir autist! aiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaiaia, tastaturet løper løpsk, reint fysiosk for kukelars… brbrbrbrbrbrbrbrb sigge sigge jimmy jimmy jaaaaaaarrrrr. o lalalalalalalalalalalalala. lø per  lø øp   ssk kkk ….. . kryptisk sier mange, jeg sier barthes. hahahahaha, lure is. diskurs diksrus this boots, kursiv i taket er som jo guiden jeg brukte i fjor sommer just for kiocks lissom…. bahahahahahahahaha.

shaker på stolen, stolen er god den. shakey shakey boooooooogiu. riste på rompa di. sakka sakka si si. hippa loppa mo bo, stomijuhytregnejunga. jenga benga sjaegna. ja ja … jha …… j.

i avisen

“At jeg ikke til en hver tid har anledning til å ytre min mening i alle medier, særlig statsmediene, er en enorm trussel for demokratiet og ytringsfriheten. Ved å ikke få mine meninger på trykk blir jeg stigmatisert. Selv om ingen vet hvem jeg er fordi jeg aldri får meningene mine på trykk, føler jeg meg enormt stigmatisert. Særlig at jeg ikke representeres i statsmediene er stigmatiserende og minner mye om Tyskland 1933-45. Er det av frykt for andres meninger at jeg ikke får delta i det offentlige ordskiftet? Jeg føler meg stigmatisert, redusert, neglisjert. Alt jeg ønsker er jo bare å bli hørt. Og onanert. Offentlig. Noe annet er en føkkings trussel mot den forpulte farpalte fittesugende knullebartete morrafistende horebankende peikesteikende feilsokknullerasstappete nissejævlige ytringsfriheten.”
AAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHHH!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

narrativ

jeg leste ordet narrativ en gang for mye og kniste feminint på lesesalen. greit nok, tenkte jeg. men det går an å la være. som om vi var noe bedre enn dem.

jeg er yngre enn dere

har dere også tatt alle disse rundene med dere selv? kan jeg hoppe over dem, eller i hvert fall ta noen snarveier? var dere også en gang ironiske, klesbevisste, offensive, kule før dere trakk dere tilbake og ble kule som i coole? når bytta dere tilbake til den svarte hettegenseren med glidlås over grå t-skjorte, som forøvrig ser ganske kult ut, nesten alltid? og var dere sånn før også, før dere tok turen via gratismagasinene, hovedstedene og klassikerne fra undergrunnen. havnet dere i undergrunnen eller har dere klatret opp igjen? kan jeg bli med dere eller må jeg ut og reise først? jeg har/hadde også guttedrømmer jeg vil realisere, men guttedrømmene kom ikke før jeg fylte tjue og da var det på en måte litt for sent, litt teit, i hvert fall ikke kult. hvordan legitimerer jeg min fortid? hvordan får jeg tilsynelatende full oversikt? trenger jeg en fortid?

——

fr. martinsen kan informere om at flamme forlag er på nett. kanskje de kan gjøre det litt spennende å lese igjen.